9 Scharff-huset - de som aldri kom tilbake

Foto: Dag Fekjær Johansen

Til Norge

Hit kom familien Scharff i 1917. De flyktet fra Latvia i det som den gang het Hviterussland i 1905. Først kom bare Alexander Moses Scharff og hans forlovede Gitel Koklin sammen med broren Aron og hans forlovede Hudel. De var ofre for den russiske revolusjonen i 1905 og tsarens pogromer der jødene ble utryddet. Og de var ikke alene om å finne veien til en ny verden og nye muligheter.

De kom først til Oslo, der de slo seg ned ved Grünerløkka. Jødene drev omførselshandel, det vil si at de reiste rundt i byer og bygder for å selge varer som strømper og undertøy og andre ting folk måtte ha bruk for.

Til Hønefoss

I 1917 flyttet Gitel og Alexander til Hønefoss. De giftet seg i Oslo i 1907 og fikk flere barn, eldstedatteren Cecilie, sønnene Jacob, Hermann og Julius. De hadde antagelig fått tips om at Hønefoss var et fint sted å etablere seg, og fikk først leie en leilighet i Gullagata i 1915.

I 1917 kjøpte de huset i Blyberggate 2. En toetasjes bygning, oppført sent på 1800-tallet med uthus og utedo i bakgården og et tett nabostrøk. Alle tok godt imot jødefamilien.

Barna begynte på Hønefoss folkeskole. Gitel startet først med å selge varer på bygda i tradisjonell stil, men ble etter hvert en del av både nabolag og kvinneforeninger. Alexander startet manufakturforretning på Søndre torg.

Talentfulle

Etter hvert som barna vokste opp, viste det seg at mange av dem hadde store talenter. Cecilie var en dyktig elev på skolen og fikk jobb som assistent på tannlegekontoret til Jesper Hallingby. Julius hjalp faren i forretningen og hadde også et eget agentur for barberblad.

Jakob hadde lenge fått fiolinundervisning og utviklet seg til en fremragende musiker. Han turnerte med Henschien trio og komponerte en lang rekke melodier som i senere tid har fått en ny renessanse. Høsten 1942 var han en av vinnerne i magasinet Rytmes slagerkonkurranse med melodien Skjønne Sorina som har tekst av Arne Paasche Aasen.

Senere har musiker Steinar Eriksen rekonstruert mange av komposisjonene hans som i mange, mange år lå gjemt på loftet til vennen, komponisten og kordirigenten Håkon Sødal i Hønefoss. Musikken og historien om Scharffamilien ble fremført på en konsert i Hønefoss i 2012.

Gitels bok

Da ble også boken om familien, skrevet av Anne Gro Christensen, lansert. Den forteller den tragiske historien om den jødiske familiens liv.

Som mange andre jøder i Norge følte de seg truet da tyskerne okkuperte Norge i 1940. Men deres liv skulle bli vanskeligere og mer utfordrende. De måtte levere inn radioapparatene sine, og de måtte registrere seg og fikk en rød J i passene sine.

Les utdrag fra boka her

Det er grytidlig novembermorgen på Blybergshaugen i Hønefoss i 1942. Lise Lea Scarff kaster et blikk inn i sovealkoven til Bjørn og Idar. Idar er bare noen måneder gammel. Bjørn litt over ett år. De har sovet urolig i natt. På kjøkkenet rydder svigerinnen Jessy etter frokosten. Koffertene i stua er halvfylte og vitner om oppbrudd. Hun har knyttet et lite rødt bånd rundt håndtaket, for at de skal finne den igjen.

Beskjeden kom så brått. Jødiske kvinner og barn skal samles i Oslo for å sendes ut av landet. Sammen med jødiske menn, som ble arrestert og sendt til en arbeidsleir for en måned siden. Lise Lea håper at mannen Julius, svogerne Jakob og Herman og bestefar Alexander møter dem i Oslo. Jessy håper forloveden hennes er der. Så kan de gifte seg til sommeren, slik de hadde planlagt.

 Hun håper bestemor Gitel slipper å reise. Hun ligger på sykehus i Tønsberg. Men kanskje møter de Cecilie igjen, søsteren som giftet seg og flyttet til København.

Det er ikke lett å vite hva man skal pakke. Ingen vet hvor de skal. Ingen vet hva som finnes der. Jessy har pakket med noen kopper og tallerkener. Lise Lea setter seg ned i stolen. Holder i en liten, hvit skjorte som bestemor Gitel har sydd, stryker forsiktig over den med fingrene og legger den på plass. Bretter forsiktig sammen noen flere små plagg til Idar og Bjørn. Tar med votter og luer og varme strikkeplagg.

De lukker koffertene. Vekker ungene. Legger Idar i vognen. Jessy tar Bjørn i hånden. Så låser de døra til huset og går ut til den store, mørke bilen som venter utenfor.

Ingen av dem vet hvor de skal. Ikke engang de norske politimennene som bringer dem til Oslo. Det går rykter om at de skal til jødiske arbeidsleire i Europa.

Noen dager senere ruller et tog inn på et sidespor ved en liten by i Polen. Fra overfylte kuvogner dyttes passasjerene ut på perrongen der skingrende tyske kommandorop kommanderer dem videre. Lise Lea holder Idar tett inn til seg og Bjørn hardt i hånden.

Det har vært en grusom reise.

Hundrevis av mennesker stuvet sammen på en rullende båt mot det ukjente. Bare med halmmadrasser å ligge på og nesten uten mat. Hun har knapt sett Julius og mennene i familien. I Stetten i Polen ble de kommander inn i togets kuvogner. Så fortsatte transporten. Uten vann. Uten utsyn mot omverdenen. Og nå er de fremme. Hun aner ikke til hva.

Idar har stoppet å gråte. Han er utslitt. Bjørn tviholder henne i hånden. Jakob hoster og ser ikke frisk ut. Jessy ser ut i mørket med tomt blikk og søker etter bestefar Alexander som hjelper Herman ut på perrongen. Forloveden henne, Arne, er ikke å se.

Tyske soldater tar et raskt overblikk over de nyankomne. De deles i to grupper. En til høyre. En til venstre. Lise Lea og Barna, Jessy og Alexander i den ene. Herman, Jakob og Julius i den andre. De kommanderes i hver sin retning. Koffertene samles i hauger på perrongen. De skal få dem senere. Lise Lea ser etter Julius og Herman. Så føres hun sammen med de andre inn i en bygning og blir bedt om å kle av seg. De trenger en vask etter reisen. Dusjer og rene klær venter.

Lise Lea kler av barna. Går sammen med de andre inn i en betongkjeller med dusjer i taket. Døren boltes bak dem. Bjørn gråter. De ser opp mot taket og venter på vannet som skal komme.

I etasjen over legger tyske soldater zyclon B i beholdere som fører inn i dusjrommet og åpner rørene. Gassen strømmer inn i rommet. Ti minutter senere er alt over.

Julius, Jakob og Herman føres til arbeidsleiren i Auschwitz. Jakob skal ha fått tilbud om å spille i leirorkesteret, men takker nei. Han dør i desember. En måned senere kan leirkommandanten registrere to nye døde jøder på listene sine. Arne dør i mars.

Mange år senere ruller en buss opp foran leirområdet i Auschwitz. En gruppe skoleelever guides inn i nazistenes utryddelsesleir. Til brakkene, dusjrommene, krematoriene og tause minner om ufattelige grusomheter.

I en stor glassmonter er det kofferter. Noen merket med navn og adresse. En av dem med et lite rødt bånd i håndtaket. I neste rom ligger kopper og tallerkener, bilder og klær. En av elevene stopper opp ved et glasskap med barneklær.

-          Se, sier hun.

-          Har dere noen gang sett en sånn nydelig liten skjorte?

Deportert

26. oktober i 1942 ble mennene i de jødiske familiene arrestert. Blant dem Alexander, Julius, Jacob og deres slektninger i Oslo og Tønsberg. Hermann, som var det man på den tiden kalte tilbakestående, slapp unna i første omgang, men ble senere hentet.

Mennene ble ført til en helt nyopprettet fangeleir, Berg, utenfor Tønsberg, der det ikke fantes noen form for hjelp. Tomme rom, ingen senger, ingen steder å finne varme. Her var de en hel måned.

Holdt i skjul

På den samme tiden var bestemor Gitel på besøk hos slektninger i Tønsberg. Hun fikk et hjerteinfarkt og ble lagt inn på Tønsberg sykehus. Her tok professor Anton Jervel hånd om henne og vernet henne gjennom hele krigen fra nazistene. Hun overlevde.

Det gjorde også eldstedatteren Cecilie, som giftet seg med en dansk jøde, Helge Jonas, og bosatte seg i København. De fikk to barn. Ulf og Randi. I 1943 ble de reddet av danske motstandsfolk og smuglet om bord i en dansk fiskebåt og fraktet over til en flyktningeleir i Sverige.

26. november i 1942 ble kvinner og barn arrestert. Deriblant Jessy Scharff, som ble født i Hønefoss i 1921 og var forlovet med sin jødiske Arne fra Oslo, kona til Julius Scharff, Lise Lea og deres to små barn, Bjørn på to år og Idar på ett. De ble alle sendt til Oslo og videre med skipet Donau til Stettin og Auswitch for utryddelse.

De som ble tilbake

Da Cecilie og familien kom tilbake til København og kunne gjenforenes med Gitel i 1945, var ingen av de andre i familien i live. De hadde alle mistet livet i Auswitch i Polen.

Cecilies familie lever videre. Ulf og Randi er døde, men de etterlater seg familie i Australia og Danmark. Randi og hennes mann Barry har vært i Hønefoss for å hedre sine forfedres minne.

Du kan fortsatt oppleve en utstilling på jødisk museum i Oslo der blant andre Scharff-familien er sterkt representert, og du kan lese mer om familien i Gitels bok som er skrevet av Anne Gro Christensen. Hennes familie var nærmeste naboer til Scharff-familien i de 28 årene de bodde i Hønefoss.