6 Samfunnet ved fossen - tuftet på tømmerstokken

Foto: Dag Fekjær Johansen

Sagbruk i fossen

Midt i Hønefossen troner Knut Steens kunstverk "Oppgangssaga" som et synlig bevis på at byen er grunnlagt på sagbruksdrift. Opprinnelig svingte det seg flere elveløp mellom øyene i fossen, og fossen var nesten tre ganger så brei som i dag.

Oppgangssaga ble introdusert på slutten av 1500-tallet, noe som resulterte i at sagbruksnæringen nærmest eksploderte de neste århundrene. I 1658 ble det registrert 23 sager i Hønefossen. Mellom øyene i fossen utviklet det seg et sinnrikt system med trebruer. Disse bruene ble konstant utsatt for flom og måtte stadig gjenoppbygges eller repareres.

I sagbrukenes tidlige år besto arbeidsstokken i hovedsak av sesongarbeidere, men etter hvert bosatte det seg arbeidere på øyene i fossen, langs elvebredden og på Blyberghaugen. De bygde enkle, lafta tømmerhytter med 1-2 rom. I 1743 skulle det ha eksistert 35 hytter på øyene mellom sager og møller.

I en tid hvor det ellers i landet bare eksisterte omgangsskole, opprettet sagbrukseierne i 1808 egen bruksskole for arbeidernes barn.

Levevilkår

Det var tøffe leveforhold på øyene med kulde, vintersno og flom, noe som skapte en tøff væremåte. Det finnes reiseskildringer og domsavsigelser fra Tingretten som forteller om de harde livsvilkårene som folk på øyene levde under. Sokneprest Jonas Ramus (gift med Anna Colbjørnsdatter) og fogd Iver Wiel (beretninger fra 1743) karakteriserte sagbruksarbeiderne som late, tjuvaktige og kranglete. Drukkenskap skapte «ville forhold» og slåssing, og noen av kvinnene ble beskrevet som den «lette garde». Det ble også spøkefullt sagt at «det er full religionsfrihet på Øya» om den frie moralen blant sagbruksarbeiderne.

Forbruket av alkohol var uten tvil høyt og kan nok forklares med at lønninger kunne bli utbetalt i brennevin. Selv om det var bare ett lovlig skjenkested, ble mye brennevin solgt ulovlig. På vinterstid var det kaldt og rått på øyene og stillstand i sagdriften. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at alkoholmisbruket kunne bli stort.

Kunst

Kontrasten mellom de tøffe leveforholdene og de nasjonalromantiske motivene som malerne på 1800-tallet formidlet, var temmelig stor. Mest kjent er nok Johan Christian Dahls maleri "Fra Hønefossen" og Hans Gudes maleri med motiv fra Grisøya. Ringeriksmaleren Anders K. Svarstad malte i 1932 Hønefossen som en del av Ringeriksfrisen.

Utviklingen av sagbruksdriften

Eierne av sagene var oftest borgere fra Drammen, og denne byen var også den viktigste utskipningshavna for trelasten fra Hønefossen. Sagbrukseierne ansatte sagfogder til å administrere sagene, og de knyttet igjen til seg sagmestere og sagbruksarbeidere med kvalifikasjoner til å mestre de ulike oppgavene. Sagene trengte tømmerfløtere til å lede fram tømmeret, og de ferdige plankene skulle stables og sendes på flåter til Tyrifjorden og videre til Vikersund eller Lier.

Sagfogdene skaffet mat og klær til sagarbeiderne, og lønnen kunne like gjerne utbetales i naturalier som i penger. Fra slutten av 1700-tallet var det blitt tradisjon at sagfogdene ble rekruttert fra familien Ridder, bosatt på Riddergården.

I de gode tidene utover på 1700-tallet økte tilflyttingen til Hønefoss, og befolkningstallet steg mot 700 mennesker. Ved siden av de som betjente kverner og sager slo det seg ned ulike håndverkere. Gatenavnet Pottemakerbakken skriver seg fra en slik håndverkstradisjon, men det refereres også til hattemakere, garvere, tønnemakere og blikkenslagere.

Under Napoleonskrigene (1803-1815) økte trelastproduksjonen ytterligere da man tok de såkalte silkesagene i bruk. De kunne skjære med flere sagblader samtidig. Etterspørselen etter trevirke tok imidlertid brått slutt etter krigen, og samfunnet ved fossen slet i flere ti-år med å komme på offensiven.

Johan Fredrik Thorne

Det syntes å lysne på 1830-tallet da drammenseren Johan Fredrik Thorne kjøpte opp de fleste eiendommene i og rundt Hønefossen. Han hadde sterk tro på trelastnæringen, men de uforutsigbare konjunkturene gjorde at han gikk personlig konkurs i 1848.

Navnet hans er likevel uløselig knyttet til Hønefossen fordi han sjøsatte Norges første norskbygde dampskip på Øya (et felles navn for flere øyer som vokste sammen). Hjuldamperen «Kong Ring» var tiltenkt oppgaven med å transportere tømmergrimer og trelastflåter over Tyrifjorden, men motoren var dessverre i svakeste laget og dampskipet gikk ut av drift etter ti år.

Industrien på Øya overtar

Det kunne synes som bydannelsen i 1852 var en vitamininnsprøytning, for i 1861 sto ei ny rett bro fra Nordre mot Søndre Torv ferdig. Byen fikk bryggeri, det ble startet teglverk og Randsfjordbanen ble innviet i 1868. Men det var først da forretningsmannen Christian Anker kjøpte opp «De Arnemanske eiendommer» i 1873 at framgangen akselererte. Vi fikk nå Hønefoss Brug med sager, høvlerier, møller – og i 1881 kom det første sliperiet i gang.

Det ble nå bygd murer som regulerte vanntilførselen til industriområdet på Øya. Etter hvert ble vannet sendt i rør for å betjene kraftverket som kom i 1890-åra.

Da sagdriften ble redusert, ble mye av tømmeret som ble fløtet på Begnavassdraget, sendt forbi Hønefossen i tømmerrenne. Den gikk i kanten mot Nordre park og ble først revet rundt 1970.

Bosettingen på øyene og de fleste husene forsvant med reguleringen av fossen, og et fargerikt kapittel av byens historie ble dermed avløst av den industrielle tidsalderen.

Hattemakerkrigen

Organiseringen av arbeiderforeninger

I det økonomiske kriseåret 1848 startet Marcus Thrane med å organisere arbeiderforeninger rundt om i landet. Thranitterbevegelsens viktigste krav var bedre livsvilkår for arbeiderne og alminnelig stemmerett for menn.

Våren 1849 kom Marcus Thrane til Ringerike, og her ble etter hvert hattemaker Halsten Knudsen leder for arbeiderbevegelsen på Ringerike. Han drev agitasjon i bygdene rundt Hønefoss, og thranitterbevegelsen oppnådde en oppslutning på utrolige 1400 medlemmer.

Under det såkalte Lilletingeti 1851 ble det diskutert hvaman kunne gjøre hvis ikke myndighetene innfridde arbeidernes krav, og det kom da ytringer om at arbeiderne burde ty til maktbruk hvis ikke kravene ble etterkommet. Dette førte til at Thrane ble arrestert, og alle de lokale representantene fra Ringerike ble innkalt til forhør.

Opprøret i Hønefoss

På Hønefoss skulle hattemaker Knudsen bli avhørt, men tilhengerne aksjonerte slik at lensmannen nesten ble kastet i fossen. Relieffet på bybrua, laget av kunstneren Asle Råen, illustrerer denne tildragelsen. Kjempen som holder lensmannen opp-ned er Helge Gunbjørnsen Tytodden. Under byjubileet i 1902 ble Hattemakerkrigen dramatisert og oppført på Riddergården.

Siden det var uråd å få arrestert hattemakeren, ble militære styrker beordret til Hønefoss. Da en avdeling marsjerte over brua, stilte kvinnene på Øya seg opp og vendte i forakt blanke messingen mot soldatene. Også denne episoden er foreviget i relieffet til Asle Råen.

Hattemaker Knutsen hadde samlet 300 tilhengere i Ådal, utstyrt med hakker og møkkagreip, men da de hørte at de militære var utstyrt med to kanoner, dalte kamplysten.

Oppgjør og ettervirkninger

Det ble reist tiltale mot 149 Thrane-tilhengere, og saken endte til slutt i Høyesterett der Halsten Knutsen fikk 9 års fengelselsstraff, men han døde allerede dagen før han skulle overføres til fengsel i 1855. Mange rykter gikk om hans død, men han døde høyst sannsynlig av kolera.

Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846-1931) fra Hønefoss valgt til den første partiformann i Det norske Arbeiderparti.

Det er litt underlig å tenke på at akkurat i dette urolige året 1851, vedtok Stortinget at Hønefoss skulle bli kjøpstad. 22. april 1852 ble vedtaket sanksjonert, men det politiske forarbeidet strekker seg 10 år tilbake, da den økonomiske situasjonen var noe lysere.